|
|
28.5.2005
INGENTING DUGER uprøvd er hagebruker Hilde Granlunds holdning. Det kan jo
hende det går, ikke sant? Og det hender rett som det er i denne hagen.
Magnoliaen er et godt eksempel. Først prøvde Hilde magnolia kobus borealis,
som skulle ha herdighet for vår klimasone. Niks, frøs i hjel på et godt ord.
Så slo hun til med magnolia lobnerii "Merrill", som egentlig er ment for
mildere strøk. Og den klarte brasene helt utmerket. Først i Pinnerudvegen,
der familien Granlund/Andreassen bodde før, og nå i Hildes gamle barndomshjem
i Frislivegen, som de tok over i 1999. De tre mål granlund mellom
ungdomsskolen og E6 ser, sånn ved første øyekast nå på våren, nokså
normale ut. Men bare vent til sola har fått gjort jobben sin. Hildes
foreldre satset på naturtomt. Nå er granlunden en mektig blanding av
moelvnatur og eksotiske vekster. I juni står magnolia sieboldii, på
norsk junimagnolia, i fullt flor. Så kommer Hildes mer enn 100 rosebusker,
i 80 forskjellige sorter, i blomst, og så går det slag i slag, helt til vinteren.
- Det ER mulig å få til mer enn hurdalsroser og sibirkornell, nikker
den eksperimentglade hagedyrkeren fornøyd. - En del av de plantene som
før ikke var til å tenke på her, er kommet i litt herdigere sorter med
årene, takket være for eksempel import fra USA og Canada. Det hjelper
på utvalget, og det liker sånne som jeg.
SÅNNE SOM JEG. Doktor Granlund har satt diagnosen sjøl, hun er rett og
slett hagegal. Som sådan er hun en ivrig surfer på nettgruppen med
samme navn. (www.hagegal.info) Der utveksler entusiastene erfaringer
og gleder, og hjelper hverandre mer enn gjerne med å få tak i akkurat
den blomsten de går og drømmer om.
- En inspirasjonskilde, full av sånne som meg! Og en base for kunnskap,
der vi lærer av hverandres erfaringer, for eksempel om hva som går og ikke går.
- Intet galt sagt om potentilla og de andre. Jeg har potentilla mellom
tulipanene, og det fungerer utmerket. Jeg klipper den helt ned mens
tulipanene blomstrer, og når de er ferdige har potentillaen vokst
høyt nok til å skjule de visne bladene. Men samtidig er det moro å
prøve å få tak i ting som ikke alle andre har også.
Hilde Granlund nikker mot en naken kvist ved siden av magnoliaen,
på lunsiden av hagen og gir den en vennskapelig liten dytt.
- Ser man det, ferskenbusken har overlevd vinteren uten å fryse
i hjel. Det blir spennende.
- Og ja visst, her titter de røde, fylte blåveisene opp. De er jo bare
lekre. Og ved siden av: nusselige lerkesporer. Hun børster jord av
fingrene og peker for fotografen.
- DET ER NOE AV DET gildeste med hele hagebruket, - å gå sånn og
rusle med kaffikopp i handa, og kikke etter ørsmå prikker som kikker
opp av jorda. Men det blir sjelden med bare ruslingen. Plutselig
ser jeg et eller annet, og skal bare…, og glemmer alt annet. Jeg
har funnet igjen mange kalde kopper, jo da, og det på de merkeligste steder.
- Om det er mye jobb? Det er mye glede. Fred i sjelen og perfekt
avkobling, for en med en så stillesittende jobb som min, sier hun,
og må ned på huk og vise fram dagens stolthet - småhjerteplanten
ved en av husveggene. Dicentra cucullaria.
Stillesittende og stillesittende, det kan ikke bli mye latmannsliv
for denne dyrkeren av hagens og livets gleder. Hilde Granlund har
full stilling som lege, kjører legevakt, og pleier en glødende
musikkinteresse, som blant annet får utløp i Ringsaker Kantori
og vokalensemblet Cantarelle, ved siden av familien og den tre
mål store hagen. Dertil slår hun i hjel ledige øyeblikk med håndarbeid!
- Noe må en finne på, med en mann som nesten ikke er hjemme.
Granlund flirer skjevt. Ektemann Roger Andreassen er organist,
og mye på farten.
- Slik sett er hagebruk en ideell hobby. Som småbarnsmor fikk
jeg holde meg hjemme, og da var hagen ypperlig avkobling.
NÅ ER SMÅBARNSPERIODEN FORBI. Døtrene er i full blomst alle fire. Men
det er likevel små spirer over alt i Frislivegen. De står i kasser på
verandaen, i drivhuset, i stua, ja til og med på badet.
- Jeg er jo så gæren at jeg dyrker fram alt fra frø, til og med trær.
Dette, sier hun, og holder fram en liten potte, skal bli kaffe-tre
- gymnocladus dioicus. Og her kommer wisteriaen, den er jeg spent
på. Den jeg kjøpte i Kristiansand daua etter en vinter. Men her er det liv!
I DRIVHUSET ER DET SÆRLIG lystige tider. Tomater og agurker kommer
til å bli nokså enerådende der etter hvert, men akkurat nå er glasshuset
vuggestue for utallige små, lysegrønne. Og i kroken lengst ned mot
skogen blomstrer enda en eksotiker, nemlig en nå to år gammel
vinranke. Det er første gang den har kommet i blomstring, så eieren
er rimelig spent.
- Målet er å bli sjølforsynt med rødvin, smiler hun. Ambisjonene
er det ingenting å si på.
- En må jo prøve.
|
|
|
