Legenden om mandeltreet
Kanskje er jeg den første «utlending» som skriver kronikk for Hagegal? Funderte lenge på hva jeg skulle skrive. Det burde omhandle noe som ikke er altfor fjernt fra Norge og Norden, syntes jeg. Vandret mange runder i hagen og tenkte hardt. Plutselig var temaet der, rett foran øynene mine. Mandeltrær! De blomstrer jo i disse dager, og legenden om dem strekker sine grener helt til Norden.
I Portugal verserer en romantisk legende om hvordan mandeltreet ble en del av landets flora. Lignende historier fortelles i Spania, Italia og også i Iran. Av geografiske grunner vil jeg gjenfortelle legenden slik jeg har hørt den her i Algarve.
En dag merket Ibn-Almundim at hans nordiske prinsesse hadde mistet øynenes glød. Smilet hadde òg svunnet hen. Gilda fortalte sin elskede konge at uforklarlig, dyp lengsel og vemod hadde kommet over henne.
Kong Ibn-Almundim gjorde alt han maktet for bringe Gildas smil tilbake, men forgjeves. Han kalte sammen alle byens vismenn i håp om å finne råd. Aldir, den eldste av vismennene, forstod snart hva som tynget Gilda. Noen dager etter gikk han tilbake til kongen. «Hva bringer du med deg, Aldir?», spurte kongen. «Mandler», svarte Aldir. Splitte mine bramseil, tenkte kongen. Min elskede har mistet øynenes glød, og nå har min vismann mistet forstanden! Fortvilet spurte kongen, «hva i himmelens navn skal jeg med mandler?». «Du skal så dem på markene rundt ditt hoff, og en vakker dag vil atter Gildas smil lyse opp ditt hjerte», svarte Aldir. Kongen hadde ingen tro på dette, men fulgte likevel Aldirs råd.
Etter hete somre, vindfulle høster og våte vintre kom atter en vår. En morgen gikk Gilda gjennom sine mørke rom, mørke som hennes sjel. Hun beveget seg mot vinduet, åpnet det, slik hun gjorde ved hver soloppgang. Denne morgenen i februar ble alt annerledes. Ut av vinduet så hun hvite marker og nakne trær kysset av hvite mandelblomster. Gilda følte seg straks forynget. Hun løp til sin elskede konge. Mellom omfavnelser og kyss fant hun knapt ord for hva hennes klarblå øyne hadde sett. «Et hvitt teppe dekker hele kongeriket, min kjære konge, akkurat som markene i mitt hjemland er dekket av snø. Florlette, hvite kronblader faller som snøfnugg fra grenene. Å, min elskede, jeg er stum av lykke!». Også kongen ble stum av lykke. For Gildas smil hadde vendt tilbake og et lite stykke Norden glødet i øynene hos hans prinsesse.
Snipp snapp snute, så var eventyret ute!
Gildas hjemland beskrives vanligvis som landet i nord eller Norden. Andre sier Skandinavia. Atter en annen fortalte meg at Gilda var fra Tunsberg i Norge, altså Tønsberg. Hvor enn prinsessen kom fra, så er dette en søt legende, en legende som minner oss om at våren vender tilbake. Et snøfall av duftende blomster pågår hos oss i disse dager. I kraften fra en stigende sol og stadig lengre og varmere dager beveger dette blomstrende snøfallet seg målbevisst nordover. Snart kommer det til dere!God Vår, kjære hagefolk!
